Innledning
Et dokument med denne tittelen ble i 2017 utarbeidet på oppdrag fra Nettverd for evangelisk-luthersk kirkesamarbeid og drøftet i den sammenheng. Dette er en forkortet og forenklet versjon av det dokumentet. I sin fullstendige form kan det leses her: https://www.fbb.nu/artikkel/kriterier-for-bedoemmelse-av-rett-og-vrang-laere/
Vranglære ifølge Det nye testamente (NT)
NT skiller tydelig mellom rett og vrang lære. Det er særlig tre typer av vranglære som påtales. Det gjelder for det første avvikende oppfatninger om Jesu person og andre sentrale lærespørsmål. Se f. eks. 1 Joh 4,2-3: «På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden».
For det andre påtales avvikende oppfatninger i frelsesforståelsen. Dette er blant annet en svært sentral problemstilling i Galaterbrevet. Se f. eks. Gal 5,4: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden».
For det tredje avvises avvikende oppfatninger når det gjelder livsførselen. Et sentralt eksempel her er 1 Kor 6,9-10: «Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.»
For det fjerde avvises en nattverdpraksis som er i strid med nattverdens innhold (1 Kor 11,26-29).
Alle disse punktene henger sammen med framstillingen i NT av det grunnleggende i Guds frelsesgjerning. Gud er blitt inkarnert i Jesus, og menneskets frelse henger i NT nært sammen med hvordan en forholder seg til dette: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36). Det er dette som ivaretas også i NTs avvisning av avvikende oppfatninger. Avvisningen av inkarnasjonen er en fornektelse av Guds vesen i strid med det 1. bud. Den loviske fornektelse av evangeliet er uttrykk for at mennesket forkaster Guds frelsesvei og heller vil frelse seg selv. Den etiske vranglære er en fornektelse av at Kristi frelsesgjerning forløser både fra syndens skyld og syndens herredømme. Sakramental vranglære avviser de midler Gud bruker for å gi oss sin frelse.
Aktualiserende perspektiver
Lærestridigheter i oldkirken dreide seg først og fremst om forståelsen av Jesu person. Derfor er det først og fremst dette de oldkirkelige bekjennelsene fokuserer på. Alle historiske kirkesamfunn har i stor grad en sammenfallende læreoppfatning på dette punkt, selv det kan forekomme en del individuelle avvik som i varierende grad tolereres.
Diskusjonene på reformasjonstiden dreide seg både om frelsesforståelsen (i diskusjonene mellom protestanter og romersk-katolske) og som inkarnasjons- og sakramentforståelsen (i diskusjonene mellom lutheranere og reformerte). Bekjennelsesskriftene fra reformasjonstiden er derfor først og fremst opptatt av disse spørsmålene. I og med den økumeniske bevegelse er flere av disse problemstillingene igjen kommet på dagsorden på en måte som representerer en fortsettelse av debattene på reformasjonstiden. I noen grad har kirkene her kommet nærmere hverandre, selv om det enda er et stykke igjen til vi har nådd sammenfallende oppfatninger.
NTs lære om kristnes livsførsel har i liten grad vært problematisert gjennom kirkens historie, og de klassiske bekjennelsesskriftene er derfor stort sett lite opptatt av dette, selv om utleggelsen av de ti bud er en sentral del av Luthers Lille katekisme. Sekularisering og økende livssynsmangfold i Vesten har endret dette, og har gjort at det i dag ikke minst er deler av de etiske elementene i den kristne tro som er kommet under press. Noen ønsker å åpne for en etikk som avviser den kristne samlivsetikk og ekteskapsforståelse, og har hva noen protestantiske kirker angår også lykkes med dette. Dette har skapt nye splittelser både internt i en del kirker, og mellom kirkene. Andre er opptatt av kristen tro som en kulturell identitetsmarkør på en måte som problematiserer tanken om alle menneskers likeverd og kirken som et fellesskap av alle folkeslag.
Avsluttende kommentarer
De nytestamentlige advarslene mot vranglære er høyst aktuelle. Dersom vi ikke lenger tar dem på alvor, mister vi kjernen i den kristne og tro og avskjærer oss selv fra fellesskapet av kristne.
Guds ord er «skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12). NTs vranglærekritikk er også tveegget; den skjærer to veier. Dels minner de oss om betydningen av de nytestamentlige advarsler mot vranglære og vil ha oss til å ta disse på alvor. Men de minner oss også om betydningen av å forholde oss til de bibelske kriterier for vranglære og ikke erstatte dem med andre. Kirkesplittelse og manglende kirkelig enhet kan nemlig også ha sin grunn i helt andre forhold enn i de nytestamentlige vranglærekriterier: Stolthet, hovmod, frykt for det ukjente, manglende evne og vilje til å sette seg inn i andre tradisjoner enn ens egen, manglende forståelse for at også det som er ukjent og annerledes kan ha sin verdi. Det er imidlertid ikke all uenighet og ulikhet når det gjelder lære og liv i kirken som er uttrykk for kirkesplittende vranglære. Dersom framhevingen av de bibelske kriterier for vranglære skal være reell, må den derfor følges opp av en tilsvarende kritikk av alle tendenser til å forstå andre former for kirkelig og teologisk uenighet som like alvorlig.
VID/MHS 17.1.20
Skrevet på oppdrag fra NELK
Knut Alfsvåg